hits

Så knakk jeg

Jeg skulle ha vært hjemme nå. Jeg så sånn frem til det. Å endelig være hos mine igjen. Ha helgen med dem. Istedenfor våkner jeg nok en gang langt borte og foran meg ligger etterhvert den fjerde helgen uten dem. Og jeg angrer plutselig på valget jeg tok. For jeg har ikke mer å gi. Jeg skulle reist hjem.

Jeg er nå på den 22 dagen her. Og jeg er tom for det meste. I tre uker har jeg så og si sittet innestengt med en døende som av en eller annen grunn ikke vil gi slipp. To korte turer ut av huset er alt jeg har hatt på tre uker. Og det merkes. For alle andre her fortsetter litt av det normale livet ved siden av dette. Mitt liv har stått på vent i disse tre ukene. Jeg er langt borte fra alt og alle. Og kropp og sjel klarer ikke mer. Jeg er redd mann og barn får hjem et knekt menneske som ikke orker noe. Sånn føles det i alle fall nå. Jeg har vært gjennom mye vondt før, og jeg trodde at det å miste mine ufødte barn var det verste jeg skulle gå gjennom i livet, men jeg tror faktisk disse siste dagene er de tøffeste jeg har hatt noensinne.

Og i går knakk jeg. Jeg klarte ikke mer. Da vår faste sykepleier sa at det nok kom til å bli slutt på 24-timers pleie i løpet av denne dagen, klarte jeg ikke mer. For det betyr at jeg i morgen blir sittende alene hele dagen. Med en pappa jeg ikke føler jeg kjenner lenger. En pappa som jeg føler ikke kjenner meg lenger. Om det er sykdommen eller morfinen som gjør det vet jeg ikke, men han er ikke der lenger. Og så skal jeg plutselig ha ansvaret alene. For en som er urolig og forvirret. Nesten aggressiv når han er litt bevisst. Som trenger pleie og morfin. Og jeg aner ikke hvordan det skal gå til. Jeg vil helst flykte, for dette er mer enn jeg takler.

Jeg vet at jeg kan dra hjem nå. Stemoren min sa det også da jeg knakk i går. Hun skjønner at jeg savner dem der hjemme. Og pappa bryr seg neppe nevneverdig om jeg er her eller ikke nå likevel. Det er jeg som holder igjen. Det er jeg som er redd for å måtte leve med at jeg ikke var her helt på slutten. Men jeg vet også at jeg skal fortsette et liv etter dette, og det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare akkurat nå. Jeg har brukt opp alt, og nesten utslettet meg selv på veien. Uansett hva som skjer har jeg bestemt meg for at neste uke må jeg dra. Jeg kan ikke mer nå. Jeg klarer ikke utsette flere ganger. Jeg har gjort og gitt det jeg kan. Nå bare håper jeg på at dette skal være over før jeg drar, så jeg slipper å leve med den ekstra belastningen. (Og gjerne også at han blir verre i dag så de fortsetter 24-timers pleie og jeg slipper å være fullstendig alene i morgen.)

For å spare omverden for det stygge grinetrynet mitt, tyr jeg til filter akkurat nå..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #knekt #ventesorg #fuckcancer

Gi ham fred

Tre uker har gått. Tre uker har jeg sittet her og ventet på det uunngåelige. Tre uker har jeg vært borte fra resten av familien min. Selv om jeg vet det har vært riktig å forlenge oppholdet, så kjenner jeg nå veldig på at jeg skulle ha reist hjem i dag. Og en følelse av frustrasjon og håpløshet legger seg over meg. Jeg trodde dette skulle være over nå. Vi trodde alle det, inkludert pappa. Han har fått nok, sier han er klar. Tre ganger de siste dagene har vi trodd slutten var nær. Først fredag, så mandag kveld og sist i går morges. Da ble jeg hentet ut i stua fordi pappa spurte etter meg, han var sikker på at nå var tiden inne. Så satt vi der ved sengen, stemoren min og jeg. Det var en fin stund. Det føltes både spesielt og riktig. Han skulle få dra fra oss på den fineste måten. Roen senket seg. Så snorksovnet han..

Etter dette ble det mer kaos i stua. Plutselig hadde vi 24-timers omsorg fra hospice. Litt rart med en fremmed i huset hele tiden, men også litt betryggende. De er engler, virkelig! Problemet er at pappa ikke vil ha dem her. Han vil ikke ha fremmede rundt seg nå, vil ikke ha hjelp av andre. Jeg vet at han hater dette. Nå er det kanskje bare for noen timer til før vi går tilbake til normalen der vi tar oss av alt igjen. Og det skremmer meg litt det også. Vi er så slitne nå.

Jeg sitter fortsatt her med et ønske om at dette snart skal være over. Han har gitt kreften en god fight og levd lenger enn forventet. Han har vist seg som den sta og sterke pappaen som han alltid har vært, selv midt i dette. Nå har han det virkelig ikke bra lenger, og det er på tide at han får slippe. Får fred og hvile. Og av litt egoistiske grunner håper jeg det skjer veldig snart. Ikke bare fordi jeg ønsker meg hjem til mine, men også fordi jeg sannsynligvis reise hjem neste uke. Da har jeg vært her en måned, og blir jeg stort lenger da risikerer jeg å miste frilans-jobben min. Og det går bare ikke. Samtidig vil det være veldig vanskelig å reise hjem om pappa fortsatt lever. Jeg vil gjerne være til stede helt til slutten. Samtidig kommer vi nærmere bursdagen min for hver dag som går, og jeg skulle virkelig ønske at disse to «begivenhetene» ikke falt så fryktelig nært hverandre.

Så jeg håper og jeg ber, for pappa og for oss, at han snart får slippe mer av dette.

Vær så snill, la pappa slippe å lide mer nå. La han få forlate sykesenga og komme til en mye bedre plass.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Valget er tatt

Jeg visste det egentlig i forgårs kveld, da pappa brukte alle kreftene han hadde for å stryke meg på kinnet. Det finnes bare et riktig valg. Dette øyeblikket er nå. Pappa er her på overtid. De jeg savner sånn der hjemme vil fortsatt være der når dette er over. Hjemreisen er utsatt. Jeg blir. Hvor mye lenger vet jeg ikke helt, for det er slettes ikke umulig at jeg bytter til en tidligere hjemreise. Det vil de neste dagene vise, kanskje fremfor alt det neste døgnet. Pappa er klar, vi er klare. Nå bare er vi her, i dette rommet, og venter på det som skal komme. Her hersker en behagelig og verdig ro. Rommet er fylt av kjærlighet og samhold. Og akkurat nå føles dette veldig riktig.

Alle er her, alle venter.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg revner

Nå føler jeg at jeg klager veldig, men dette har vært en tøff dag. Pappa er fortsatt sterk og klorer seg fast til livet, men i dag måtte morfin tas i bruk for første gang. Det som virkelig river og sliter i meg om dagen er valget jeg må ta innen tirsdag morgen. Det samme valget som jeg sto overfor forrige mandag. Skal jeg nok en gang utsette hjemreisen eller skal jeg dra herfra om noen dager?

Jeg er sliten nå. Veldig sliten. Jeg har sittet her i atten dager, nesten uten pause. Bare natten er «fri», men da sover jeg dårlig. Enten fordi jeg er redd for at noe skal skje med pappa, eller fordi jeg drømmer. Mye. De siste dagene har drømmene handlet mest om å komme hjem. Det er ikke noe jeg vil mer enn å lande på Gardermoen før helgen og møtes av trygge armer og myke barnekinn. Jeg orker virkelig ikke å være borte fra mann og barn lenger. Hadde de vært i nærheten kunne jeg sittet dag ut og dag inn, men dette er uutholdelig. To uker var for lenge, tre uker enda verre og tanken på at det kan bli en måned gjør meg nesten fysisk syk.

Jeg vet at jeg har forståelse uansett hva jeg velger, både hjemmefra og herfra. Og selv om savnet etter dem der hjemme er større enn ord kan beskrive, så vet jeg heller ikke hvordan jeg skal klare å reise herfra før dette er over. Aller helst vil jeg at naturen og pappa skal ta dette valget for meg. Men tiden renner ut, og det er mest sannsynlig opp til meg. Og det er så vondt, så vondt. De første par ukene jeg var her ba jeg hver kveld om en til dag med pappa. En fin dag til. De siste dagene har jeg ikke visst hva jeg skal be eventuelle høyere makter om. Så jeg ber om fred. Styrke. Og ikke mer lidelse for pappa.

Jeg har hele tiden sagt at pappa sannsynligvis ville prøve å holde ut til minst den 15. Det er i morgen. Eller rettere sagt i dag norsk tid (når dette skrives). Selv om legen for tre uker siden sa at om noen skulle komme så måtte det være nå, han ville neppe overleve mer enn fjorten dager. Jeg fikk rett. Hvor mye lenger vil han klare å holde seg i live? Han forbløffer allerede alle. Har han tenkt å holde fast til bursdagen min om et par uker? I så fall tror jeg neppe at jeg holder ut her, for hjerte, sjel og hele kroppen til denne kjerringa trenger å komme hjem til sine snart.

Jeg trenger dette!

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer #savn #hjemlengsel

Still hanging on

I går trodde jeg vi skulle miste deg. Alt gikk nedover, og det virket som om både du og kroppen din hadde fått nok. Vi sa det vi trodde ville bli våre siste ord til deg. Ingenting er lenger usagt.

Jeg trodde jeg skulle våkne til et liv uten deg i dag. Men du er enda mer sta enn jeg trodde. For i dag var du mer våken igjen. Du slo til og med til med et glass melk med vodka og isbiter nå på kvelden. Aner jeg en ny trend-drink?

Og jeg, jeg er fortsatt like ambivalent i følelsene mine. Og det får meg til å føle meg som tidenes verste datter. Denne dagen har vært ekstra tøff. Jeg var så forberedt på at det var over. Og på en måte føltes det riktig, både for deg og oss. For det kan ikke føles bra for deg å ha det som nå. Og vi rundt deg er slitne av å våke og vente på det uunngåelige (i tillegg til en god dose hjemlengsel for meg). Vi har gitt deg «tillatelse» til å dra, men du er fortsatt ikke klar.

Så vi fortsetter å sitte her, både tobeinte og firbeinte. Ja, selv de utstoppede våker over deg. Vi vil alle savne deg, men vi er klare når du er klar.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg kommer til å angre

Nå har der gått over to uker siden jeg i hui og hast forlot alt og alle hjemme og fløy halve verden rundt for å være ved pappas side i hans siste dager. Lange dager som har blitt mange flere enn vi regnet med. Jeg skulle ha vært hjemme igjen nå, men isteden er returen utsatt. Pappa har åpenbart et mye sterkere hjerte enn de fleste regnet med, så selv om resten av kroppen er relativt utkjørt, tikker det fortsatt trofast i vei. En yngre og mer uerfaren versjon av meg ville nok ha sett dette som noe veldig positivt. Håp. Kanskje til og med et slags mirakel. Han har overlevd legenes forventninger, kanskje kan han overleve. Bli frisk.

Den snart 42 år gamle meg, som har vært med på en og annen rodeo før (er man Texwegian så bruker man sånne metaforer), vet at det ikke fungerer sånn. Jeg vet at det ikke finnes håp. En sliten kropp full av kreft kan ikke leve evig. Selv om både han og vi skulle ønske det var mye tid og mye liv igjen. Og det er så vanskelig. Jeg tenker tanker som umiddelbart gir meg dårlig samvittighet, men som jeg har skjønt er nokså normale likevel. For å sitte her og se pappa visne litt mer dag for dag er litt som å dra av et plaster veldig, veldig sakte. Innimellom tenker jeg at det hadde vært bedre å bare rive det rett av. Bli ferdig med det. Også hater jeg meg selv for disse tankene, og vet at jeg vil angre bittert på at jeg tenkte dem i veldig nær fremtid.

For jeg ønsker jo å ha pappa her. Jeg vil jo ikke miste ham. Han er en av de mest umistelige i hele verden. Men dette er realiteten nå. Det er ingen vei utenom. Jeg er så takknemlig for hver dag jeg kan sitte ved siden av ham, men det er vondt å se ham lide. For det gjør han. Selv om han er heldig og ikke har noe særlig med smerter, så ser jeg at dette er vanskelig og vondt for ham. En mann som en gang var sterk, livskraftig og nesten uovervinnelig. Som reiste verden rundt som pilot, virkelig levde. Nå ligger han her svak og nesten hjelpeløs. Det er nesten litt uverdig. Det er pappa, men det er likevel ikke ham. Ikke den pappaen jeg kjenner. Han er rett og slett redusert til nesten ingenting. Han fortjener bedre enn dette. Aller mest hadde han fortjent å være frisk, men når situasjonen er som den er så fortjener han å slippe. Han fortjener å få hvile, selv om jeg vet så inderlig godt at han ikke vil dra fra oss.

Dagene er lange nå, timene går sakte. Vi er alle slitne. Jeg kjenner ikke helt igjen meg selv når jeg titter i speilet. De mørke ringene under øynene blir større for hver dag. Innimellom tenker jeg at jeg ikke orker mer. Jeg vil hjem til mann og barn. Jeg har vært borte for lenge. Men så vet jeg at det er her jeg må være akkurat nå. I hvert sekund, minutt, time, dag og døgn jeg får sammen med pappa. For snart vil jeg savne det. Snart vil alt bare være tomt og jeg vil ønske meg tilbake til disse dagene. For akkurat nå, samme hvor slitsomt og vondt det er, så er jeg akkurat der jeg trenger å være.

To the bitter end..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #tanker #fuckcancer

Kampene ingen kan se

I dag, 10. oktober, markeres Verdensdagen for psykisk helse. En viktig markering, for en psykisk helse er tross alt noe vi alle har. Og sannsynligvis kjenner vi alle noen som sliter litt mer enn andre, selv om vi kanskje ikke kan se det. Kanskje sliter akkurat du som leser dette med noe ekstra. Jeg gjør definitivt det om dagen, dog er det ytre og ikke indre påvirkning som gjør at jeg akkurat i dag heller deler et tidligere publisert innlegg istedenfor å prøve og skrive noe nytt. Dette er min historie. Mine tanker går i dag til dere som har mye tøffere historier og til dere som kanskje ikke tør å dele de vonde tankene og følelsene dere måtte bære på.

Hjertet galopperer så det nesten hopper ut av brystet. Munnen er tørr. Nervene ligger utenfor kroppen. Kvalmen velter seg i deg og du vil helst stikke av. Forsvinne helt. Være for deg selv. Du forbanner disse følelsene og deg selv. Små ting som er så enkle for andre. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for deg. Du føler deg så mislykket. Liten. Verdiløs. Angsten er en slitsom følgesvenn.

Innimellom vinner du små seire. Du føler deg normal. For en frihet. For en glede! Så er veggen der igjen. Ingen forstår kampene du kjemper. Selv ikke de nærmeste. Ingen ser hvor mye det koster. For det er jo egentlig så lett. Men så klarer du ikke. Orker ikke. Veggen er for høy. Nederlagene svir. Følelsen av utilstrekkelighet.

Du prøver så godt du kan. Prøver å late som ingenting mens stormene og frykten raser inni deg. Du vil jo så gjerne. Du vil ikke være en belastning. Du vil klare. Du vil mestre. Du vil ikke at noen skal vite. Vil ikke vise usikkerheten din. Vil ikke være svak.

Det finnes mange psykiske lidelser. Ofte usynlige. De færreste deler kampene sine. Det er for tabubelagt.

Jeg vet ikke engang hvor det begynte. Eller hvorfor. Sannsynligvis på barneskolen. Plutselig ville jeg ikke mer. Jeg gjemte meg bort og skulket. Jeg kunne late som jeg gikk til skolen og heller sitte bortgjemt i skogen. Skolevegring kalte de det. Og det var det i aller høyeste grad. De siste barneskoleårene var mer normale, før helvetet igjen brøt løs på ungdomsskolen. Dette er år jeg helst vil glemme. Jeg trivdes sammen med de få vennene mine og var relativt skoleflink. Men det var det.

Liten og uskyldig, men på innsiden kjempes kamper ingen kan se.

Videregående var ikke noe bedre. Jeg holdt ut i en dag. Jeg var heldig og fikk jobb på en lokal radiostasjon isteden. Der blomstret jeg. Jeg tror nok jeg trygt kan si at jeg hadde et av de beste årene i mitt liv her. Så prøvde jeg meg på skole igjen. Jeg klarte et år, men til slutt endte jeg med å ta videregående fag for fag som privatist. Den eneste måten som funket for meg, selv om det krevde mye selvdisiplin og tid.

Livet mitt var ofte preget av usikkerhet og angst, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som lå bak. Jeg hadde gode perioder der jeg følte meg relativt normal. Jeg fant mine plasser og mennesker som gjorde meg trygg. Noen forsvant igjen, noen ble værende. Jeg levde, prøvde og feilet. Det skulle lite til før usikkerheten kom tilbake. Og da en av mine beste venner døde av kreft traff jeg bunnen totalt. Jeg isolerte meg nesten helt. Jeg orket ikke mer av livet. Jeg turte ikke leve mer rett og slett.

Alltid litt annerledes. Litt forknytt og sjelden helt trygg.

Så kom vendepunktet. En mørk og mild augustkveld med svaberg og krabbelysing slo de høye murene mine sprekker. Midt i den dypeste og mørkeste tunnelen tok jeg mot til meg og grep en fremmed men utstrakt hånd. En hånd som skulle vise seg å forandre livet mitt. En hånd som fikk meg til å satse istedenfor å krype inn i min trygge hule. En som fikk meg til å leve. Ta sjanser. En hånd som fikk meg til å dra fra alt det trygge til en ukjent plass, et ukjent liv. Til tross for at det til tider var vanskelig, så gjorde det meg godt. Den grå musen blomstret igjen.

Spread your wings and fly - og plutselig var livet tilbake i øynene mine.

Og da jeg etterhvert kom tilbake til Norge, valgte jeg å ikke grave meg ned men heller fortsette og leve. Jeg fikk meg en utdannelse. Jeg traff nye mennesker og fortsatte å ta sjanser. Det ledet meg dit jeg er i dag. Det ledet meg til en enda tryggere og stødigere hånd, en som min passet helt perfekt i. En som fikk meg til å innse at jeg er bra nok akkurat som jeg er. En som fikk meg til å blomstre mer enn noensinne. Mitt valg om å fortsette å leve ledet meg til et liv jeg på et tidspunkt ikke trodde jeg noen gang kom til å få. Med mann og barn og alt som hører med.

Likevel lever jeg med disse følelsene i varierende grad hver dag. Jeg kjenner på angsten og skammen. På dårlig selvtillit. På usikkerhet. På følelsen av å være annerledes og ikke passe helt inn. Og jeg føler på dårlig samvittighet. Det er vanskelig å stole på andre. Jeg har innfunnet meg med at dette er noe jeg må leve med. Dette er meg. På gode dager ganske normal. På dårlige dager må jeg kjempe for å mestre. For å holde på en fasade. På sånne dager koster alt litt ekstra og jeg blir ekstra sliten. Det er en kamp, rett og slett. Noe jeg egentlig gjerne skulle vært foruten. Men på den andre siden så kan det snus til noe litt positivt også. Jeg blir kanskje mer sensitiv og forståelsesfull over at også andre sliter med sitt. Og selv om jeg ofte føler jeg må kjempe litt ekstra og innimellom går på nederlag, gleder jeg meg også litt mer over hverdagens små seire. Og jeg vet så inderlig godt at jeg egentlig er heldig. Jeg er ikke den som sliter aller mest. Det er mange der ute som kjemper mye større kamper enn meg. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Du er tøff. Du er modig. Og akkurat som meg er du bra nok som du er, både på gode og dårlige dager!

#psykiskhelse #angst #tabu #minhistorie #detteermeg #forståmeg #branok

Min supermann

Det finnes en ukjent helt i denne tunge tiden. En som fortjener all heder og ære han kan få. En superhelt. Min supermann!

Han her!

Jeg gruet meg fælt til å reise hjemmefra og overlate ham alene med tre barn. Hvordan skulle det gå? Ville de i det hele tatt overleve? Nå har det gått 11 dager siden jeg dro fra dem, og ikke bare lever alle enda, de klarer seg tilsynelatende overraskende bra uten meg. Jeg ante ikke at jeg er gift med en superhelt, men sånn er det visst. OK, det blir kanskje mye pølse og pizza der hjemme, men det tar ikke livet av noen. Klesvask tror jeg ikke han har våget seg på enda. Og det er greit, for jeg er litt usikker på hvordan det vil gå. Men han står på der hjemme. Barna har hatt høstferie, og han plasserte alle i bilen og kjørte hele veien til Ålesund for at de skulle få den vante høstferien hos mormoren sin. Tenk det! Det er ikke alle menn som hadde reist så langt for å være sammen med svigermor mens kjerringa er vekke. Min mann gjorde det!

Vel hjemme har han stått på i huset. Vi begynte jo så smått med litt oppussing før jeg dro. Nå fortsetter han uten meg, selv om han er alene med de tre små (eller, to av dem begynner jo å bli ganske så store). Jeg vet rett og slett ikke hvordan det ser ut hjemme lenger, det blir en overraskelse når jeg kommer hjem. Men jeg stoler på at det blir bra! Flinke mannen min!

Jeg føler meg faktisk litt dum her jeg sitter langt unna, fordi jeg trodde at han ikke kunne være Mr. Mom. Men det kan han altså, på et eller annet vis! Han klarer seg mye bedre enn jeg ville ha gjort uten ham. Og jeg føler meg dum for alle gangene jeg har sagt at vi kanskje hadde hatt godt av litt tid borte fra hverandre. Dette er såvidt jeg kan huske det lengste vi har vært borte fra hverandre siden vi flyttet sammen i januar 2005. Snart 14 år der altså. Og jeg hater det! Jeg hater å være borte fra ham og barna. Jeg savner dem så det gjør vondt i hele kroppen. Jeg vil bare være hos dem, ha dem rundt meg. Og jeg hater at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg må være borte fra dem. Her er mannen min også helt fantastisk, og pusher meg til å holde ut. Ber meg bli så lenge jeg trenger å være her. Og det er godt å føle seg trygg på at de klarer seg der hjemme, takket være ham. Men jeg gleder meg enormt til å være hos dem igjen, i alt bråk og kaos som hverdagen gjerne bringer. Og jeg vet at jeg aldri vil være så lenge borte fra supermannen min igjen!

Tusen takk, Supermann! Du er helten min akkurat nå! Jeg elsker deg!

#familie #ekteskap #supermann #heltenmin #minmannkan #savn #kjærlighet

Uroen i hjertet

I dag var det ekstra tungt å våkne. Ekstra tungt å stå opp. Jeg sitter her alene og hører på at pappa puster. I dyp søvn akkurat nå, men han er her hos oss i dag også. Gårsdagen var litt ekstra fin, spesielt da han ba om å få avisen og lå og leste den. Pappa har alltid kjørt ut og kjøpt «Dallas morning news» hver dag og lest den nesten fra perm til perm. Nå har han ikke orket sånt, før i går. Og det gjorde meg så glad. Der var pappaen min, liksom. Likevel er denne dagen tyngre enn de forrige. I dag sitter jeg med en ekstra uro i hjertet, en jeg ikke helt klarer å plassere.

Dette er definitivt en sånn derre filterdag..

Kanskje vet hjertet noe som hjernen ikke vet enda. Kanskje er det det faktum at tidsestimatet til legen snart er ute, selv om sånt selvfølgelig aldri kan forutsies. Kanskje er det en slags brakkefeber, tatt i betraktning at jeg ikke har vært ute av huset siden jeg kom hit forrige onsdag, bortsett fra en times trening i bassenget hver dag. Svømming har blitt min terapi og avkobling disse dagene. I går slo jeg til med 100 runder, sånn ca. 2,5 km svømming. Litt selvskryt der, men dette må dokumenteres da det neppe skjer igjen. Aldri har det føltes bedre å bevege seg, være utendørs og bare telle runder. Kickstart på en sunnere livsstil håper jeg..

Når en anti-treningsperson plutselig trener.

Eller kanskje er det savnet etter dem der hjemme. Akkurat nå kunne jeg ha hoppet på første fly for å dra hjem til dem. Det er tøft å være så langt unna, og det blir bare verre for hver dag. Jeg trenger dem rundt meg. Jeg trenger å bli tatt litt vare på. For jeg klarer ikke helt å ta vare på meg selv her, bortsett fra timen i bassenget. All fokus og energi går til pappa. Bare natten når jeg trekker meg tilbake til rommet mitt er et slags fristed. Men så sover jeg dårlig, fordi jeg er redd for å bli vekket i løpet av natten. Og jeg føler meg innimellom veldig alene, selv om det er andre her stort sett hele tiden, både søster, stemor og ofte fetter også. Men alle har på en måte nok med situasjonen og seg selv, selv om vi prøver å ta vare på hverandre også. Det meste faller på stemor og meg. Og jeg er veldig glad for at vi er sammen om dette. Jeg setter så pris på tiden vår sammen og samtalene vi har. Hun har vært i livet mitt i over 21 år nå, og selv om det ikke alltid har vært lett, så er hun på en måte en bonusmamma. Og definitivt grandma for barna. Og å gå gjennom dette sammen fører oss enda nærmere hverandre, i alle fall akkurat nå. Jeg håper det holder seg også når limet (pappa) er borte. Og selv om jeg gleder meg til å reise hjem, gruer jeg meg til å reise fra dem her. De vil tross alt merke den største forandringen når pappa er borte. Jeg kan dra hjem til mitt vante liv, dog med et ekstra savn. De vil være en mindre i huset.

Nei, denne dagen er bare tung, urolig og full av tanker og følelser. Hjertet er så slitent, så slitent. Likevel vil jeg gjerne ha flere sånne dager. For jeg har i alle fall fortsatt pappaen min, enn så lenge..

#sykdom #kreft #pårørende #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg skjønner det ikke

Jeg vet det så godt, men jeg skjønner det likevel ikke. Jeg sitter og ser på at du puster, og vet at snart vil du ikke gjøre det lenger. Snart vil du være borte. For alltid. Alt jeg kan håpe på da er at vi en dag møtes igjen, når min tid er inne. Og det føles så uvirkelig. Du skulle levd i mange år til. Du skulle levd evig. Du er jo den sterke, uovervinnelige pappaen min. Nå sitter jeg her og ser for det meste en som er veldig syk. En som er sliten og snart ikke orker mer. Men innimellom ser jeg glimt av den pappaen jeg kjenner. Den du alltid har vært. Og jeg suger disse øyeblikkene til meg. De skal gjemmes og huskes.

Jeg vet at du gjør deg klar. Jeg vet at du snart drar fra oss. Og jeg vet at du egentlig ikke vil. Og det gjør så vondt. For jeg vil jo ha deg her. Alltid! Nå vet jeg aldri hvilken dag eller natt som blir den siste, jeg vet bare at vi kommer nærmere og nærmere det uunngåelige øyeblikket. Frem til det kommer tar jeg vare på hver dag vi får. Og jeg prøver å være sterk. For deg. Hva som vil skje når du ikke puster mer, når du ikke er mer, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg gruer meg så inderlig til å leve resten av livet uten deg.

En gang pappajente, alltid pappajente.

#sykdom #kreft #familie #pårørende #pappa #pappajente #sorg #ventesorg #fuckcancer