hits

Smånervøs helikoptermamma

Nå er jeg ikke helt sikker på om helikoptermamma er det riktige begrepet på det jeg er, men jeg synes det passer, og det har unektelig mange likheter med det jeg får opp når jeg googler begrepet. Jeg hovrer litt over barna og liker å ha kontroll. Jeg synes det er vanskelig å slippe taket. Spesielt etter de opplevelsene vi har hatt. Etter å ha mistet flere barn under svangerskap, er jeg ekstra redd for at noe skal skje og har enda større behov for kontroll. Jeg har på ingen måte flere å miste. Det takler jeg ikke!

Minsten er det selvfølgelig fortsatt rimelig lett å ha kontroll på, men de store på 12 og 11 år er det straks litt verre med. De må jo slippes løs. De vil ut. De vil være sammen med venner. Og de holder seg ikke nødvendigvis i det aller nærmeste nærmiljøet lenger. Og jeg må jo la dem «fly». Noe motvillig, jeg må ofte jobbe litt med meg selv. Når jentungen vil på stranda sammen med venninnene for eksempel. Selvfølgelig med voksent oppsyn, nervene mine blir likevel liggende utenpå kroppen. Begge våre to eldste er meget svømmedyktige, men det er jo ingen garanti. Mye kan skje i mørkt og fortsatt ganske kaldt vann. Så det er formaninger om å ikke gå langt uti, og å svømme helt ut til flytebrygga er no-no, selv om jeg vet de fint greier det. Selv om jeg kanskje oppfattes som en kjip mamma. Og det var med en viss flau latter jeg mottok bilde fra venninnens mamma, av fire jenter med svømmevester på i vannet. Er jeg virkelig så hysterisk? For det var betryggende, og jeg skull egentlig gjerne hatt ungene i en beskyttende boble til enhver tid.

Bare det å sykle til skolen gir meg grøsninger. Jeg kommer med de sedvanlige formaningene om å utøve forsiktighet på veien hver morgen. Jeg er alltid redd noe skal skje. Det samme med mannen, han får alltid beskjed om å kjøre forsiktig. Jeg kunne kommet med mange flere eksempler, jeg er definitivt litt ekstra engstelig og får lett skrekkscenarioer i hodet. Jeg liker å ha kontroll, ha oversikt, ha alle nært.

Om et par uker får jeg derfor en kjempeutfordring. Leirskole! Attpåtil med mobilforbud. Jeg skal sende avgårde eldstemann til en ukjent plass, uten å få snakke med ham fra mandag til fredag. Null kontroll. Jeg kjenner skuldrene stige bare jeg tenker på det.

Jeg misliker tanken. På grensen til hat faktisk. Selv om jeg vet at han får det kjempefint. At dette blir moro og at han sannsynligvis ikke vil hjem. Det blir nok rett og slett godt for ham. Og jeg unner ham det.

Jeg er bare litt usikker på hvordan jeg som blir sittende hjemme og lure på hvordan han har det skal komme meg gjennom disse dagene. Jeg er jo livredd for at noe skal skje. Og når han kommer hjem og forteller at de skal klatre og dra på kanotur når angsten virkelig nye høyder. Kanotur kan nok høres idyllisk ut, men bildene i hodet mitt er langt fra idyll.

En spennende liste for mange, en liste full av ulykker og katastrofer for meg.

Og det er ikke bare minsten, som forguder storebroren sin, som kommer til å savne eldstemann sårt disse dagene. Jeg gleder meg allerede som en unge til han kommer hjem igjen, til normaliteten er tilbake i hjemmet. Da er det bare å begynne og «glede» seg til å gjenta det hele med jentungen neste år..

Når en engstelig helikoptermamma mister kontrollen.

#mammalivet #mammahjertet #engstelig #angst #helikoptermamma #leirskole

Siste innspurt

Nå går tiden litt for fort for meg. Litt som jeg forventet da mai banket på. Tiden fra mai til ferie forsvinner liksom i et vell av aktiviteter. Og vips er vi i juni.

Vi har avsluttet en fin, men travel 17. mai-uke. Ekstra bonus med herlig vær og besøk av mamma. Og ikke minst, mann med frihelg. Det er ikke mange av dem nå for tiden, med stadige overtidsvakter. Sånn blir det også i morgen, røde dager er kjærkomne ekstrakroner. Fri fra fredag morgen til mandag morgen er luksus akkurat nå. Så i dag lades det før siste innspurt mot ferie her i huset.

Jeg har satt meg ut i hagen med en kopp kaffe og nyter solens varme stråler og en deilig bris. Sommerkjolen er på, håret er vasket med min amerikanske sjampo-favoritt (godt spart siden siste tur over dammen) og kroppen smurt inn med min tilsvarende bodylotion-favoritt (den aller siste i lageret). Nå kan det brukes, for nå blir det snart påfyll. Jeg lukter sommer og amerikanske minner, og godfølelsen kommer sigende. Snart ferie! Veldig snart!

Den følelsen, når brisen blåser sommerluktende hår og gode minner i ansiktet ditt.

Bare fire travle uker igjen, så er vi på vei. 30 dager til eventyr, familietid og nye minner. Da er det greit at mannen kommer til å jobbe mye fremover. At neste fulle frihelg med familien samlet 24/7 blir uti juni. Vi overlever det.

Men travelt, ja, det blir det. Neste helg er fullpakket, med blant annet to fotballcuper, hvorav vi er med og arrangere en. I tillegg til nattevakthelg for mannen. Dårlig timing der. Men det får gå. Juni starter med leirskole for eldstemann, noe undertegnede gruer seg veldig til. Hvordan i alle dager skal jeg klare meg uten å snakke med ham fra mandag til fredag, jeg som nesten er avhengig av å ha full kontroll. For ikke å snakke om avlastningen hans med minstemann. Han er jo verdens beste storebror. Blir nok en tøff uke for minsten også når jeg tenker meg om.

Med poden vel hjemme igjen kommer også familien min på besøk fra andre siden av dammen. Så reiser vi omtrent samtidig vestover, og møtes etter vår roadtrip igjen i Dallas.

Ikke at vi teller ned eller noe..

Og innimellom alt som skjer de neste fire ukene skal vi også skvise inn noen bursdager, noen fotballkamper, kanskje et friidrettsstevne, noen treninger, en konsert og noen sommeravslutninger. Og litt reiseforberedelser, pakking og selvfølgelig noen helt vanlige hverdager. Forhåpentligvis sånne solfylte som vi har hatt i det siste!

Vårlykke!

#vår #snartferietid #ferie #sisteinnspurt #hverdagsliv #tidenflyr #nedtelling

Panikk på 17. mai

Da er nok en 17. mai-feiring overstått og slitne ben er høyt hevet. En av de beste følelsene i verden etter en lang dag. Her begynte dagen før fuglene fes, og da jeg satt i sofaen med dagens første kaffekopp sånn ca. i 6-tiden, forbannet jeg kongefamilien bittelitt. Nå er det nok ikke de som har bestemt at toget forbi Skaugum skal starte klokken 8:00, men såpass tidlig og uten en kopp koffein i kroppen tenker jeg ikke helt klart.

Trøtt i trynet.

For da klokken var 8 og jeg via TV2 og VG så faner og hodetopper promenere forbi kronprinsfamilien akkompagnert av lystig korpsmusikk, kjente jeg at det var helt greit likevel. Da hadde jeg vel og merke også to-tre kopper kaffe innabords.

Og da jeg i tillegg fikk meg en dusj og fikk malt på meg trynet, var stemningen straks mye bedre.

Når trynet er på plass og x antall kopper koffein flyter gjennom blodårene, da går det bra.

Slankegudinnen fikk en aldri så liten utfordring da en pakke bacon skulle stekes, for det duftet så himla godt. Men 17. mai-frokosten kom på bordet uten svinn akkurat da de to eldste kom hjem fra sin sjarmoffensiv mot kronprinsbarna.

Lykken var stor da de ble servert breakfast tacos. Stjerne i boka til mor da. Og siden det er 17. mai tillot jeg meg en selv også.

Himmelsk! Alt smaker jo bedre enn før nå!

Etter en håpløs fotosession med tre barn, hvorav minsten er midlertidig lite bildemedgjørlig, bar det avgårde til tog rundt bygda. Jeg blir mer og mer glad i å feire nasjonaldagen her. Det er en sjarm med det. At hele bygda er på beina og samles i toget og senere på skolen. Det jeg før syntes var litt stusselig har nå blitt koselig. Mulig det er jeg som begynner å bli eldre..

Her var det fryd og gammen for barna, med is og leker. Eldstemann presterte til og med å vinne en diger fruktkurv. Lykken var komplett. Helt til mannen gjorde oss oppmerksom på en litt merkelig person. Mannen min har en forhistorie og en jobb som gjør at han er ekstra observant på unormal oppførsel. Sånt som kan være skummelt. Og nå hadde noen fanget oppmerksomheten hans. Jeg la ikke merke til det en gang, min oppmerksomhet var alle andre plasser. Men da han gjorde meg oppmerksom på det ringte umiddelbart alle alarmbjeller også hos meg. Noe føltes helt feil, og jeg gikk rett i panikk- og flukt-modus. Noe har jeg lært på disse årene sammen med mannen jeg også. Jeg hadde ingen intensjon om å være i nærheten av denne personen, og tok nærmest umiddelbart med meg minsten vekk og rundt et hjørne. De to største barna var over alle hauger, og alle mulige panikkslagne scenarioer fløy gjennom hodet mitt. Jeg fikk tak i eldstemann på mobilen og sørget for at han kom til meg med en gang, men jentungen svarte ikke. Enda mer panikk! Heldigvis hadde resten av følget truffet henne, og det tok ikke lang tid før alle var samlet, selv om det der og da føltes som en evighet. Angsten rev i meg, frykten gikk i bølger gjennom kroppen min. Nå var vi i alle fall litt lenger unna om noe skulle skje.

Men det var ikke mannen min. Han holdt seg derimot i nærheten av situasjonen. Sånt takler jeg dårlig. I noen små glimt så jeg for meg et liv som enke med tre barn. Jeg kjente i noen sekunder på den altoppslukende sorgen jeg ville føle. Jeg hadde ikke lenger oversikt over verken ham eller denne personen, og jeg fikk ikke svar på mobilen hans. En ny bølge angst og panikk slo over meg. Jeg ville ha ham også unna. Samle flokken. Komme meg vekk.

Omsider dukket han opp. Ja, det tok nok ikke mange minuttene, mange færre enn det føltes som. Personen som vakte hans og etterhvert vår oppmerksomhet hadde nok merket at mannen min og en annen hadde observert og fulgte med. Kanskje også at mannen min ringte politiet. For så usikre var de på dette mennesket. Det var noe som ikke stemte. Svaret fra politiet var egentlig hårreisende. To oppegående mennesker med erfaring i å observere både det ene og det andre fant grunn til bekymring. I en skolegård full av festglade mennesker. Mødre, fedre, besteforeldre og fremfor alt barn kledd i finstasen. Men politiet hadde ikke kapasitet. Ring om noe skjer! Jo, takk, du! Jeg skjønner at politiet ikke har flust med ressurser, og sikkert har det travelt med å beslaglegge heliumballonger og sånt (neida, jeg vet at dere gjør uendelig mye mer enn det altså), men nå i disse terrortider burde alarmene kanskje ringe litt der også. Oslo og andre byer hadde full oppmerksomhet. Men ting kan skje hvor som helst, til og med i vår trygge, lille bygd. Her er det bedre føre var, ikke vente til folk plutselig ligger strødd. Sånn i verste fall. Jeg så det levende for meg i disse minuttene, og hadde aller mest lyst til å evakuere hele området. Isteden nøyde jeg meg altså med å rive min lille flokk ut av festlighetene. Og selv om dette mennesket forsvant, muligens med halen mellom beina, slapp jeg ikke barna ut av syne igjen. Heldigvis var det ikke mye feiring igjen på dette tidspunktet, så de godtok at en hysterisk mamma holdt dem nært. Kall meg gjerne gal, men jeg har absolutt ingen fler å miste! Og jeg følte meg fortsatt så utrygg at jeg stadig speidet etter dette mennesket resten av tiden. Nå er det slett ikke sikkert at dette mennesket hadde onde hensikter, kanskje var det andre grunner til denne oppførselen. Men det var i alle fall mer enn nok til å vippe meg av pinnen.

Det var godt å få barna trygt plassert i hjemmet mens mannen og jeg dro for å fjerne pynten vi satte opp i går. Jeg fant igjen roen der ved den nå folketomme hovedgården, med vaiende flagg, solskinn og fuglekvitter.

Se så vakkert da!

Nå er 17. mai-pliktene overstått for denne gang. Jeg er litt sånn deilig sliten. Litt sånn her.

Takk til jentungen som knipset dette blinkskuddet.

Lufta er ute, og jeg er glad noen fridager venter. Bare en enda mer sliten mann blir ferdig med nok en nattevakt. Så blir det pinse. Det blir bra!

#17mai #panikk #angst #terrorhverdagen #hysteriskmamma

Hurra for 17. mai!

Velkommen til den stressende 17. mai-innspurten. Dagen da mødre i de tusen hjem går ut av sitt gode skinn i alle forberedelsene. Vasking, handling, pynting, baking, leting etter flagg og stryking av x antall skjorter. Dagen da disse slitne mødrene går til sengs med alarmen på enda tidligere enn normalt. Fridag, sa du? 17. mai er virkelig barnas dag på alle måter! Fri og moro er helst forbeholdt dem.

Denne deilige sommerdagen har gått i ett for undertegnede. Jeg startet med å stå opp og bake to kaker på rappen.

Dette er jo alltid moro når man slanker seg. Det så rimelig fristende ut, og luktet enda bedre. Faktisk har jeg aldri kjent lukten av kakebaking så sterkt som i dag. Men jeg var helt zen. Hadde fullstendig kontroll over lysten på å smake litt på røren..

Den flekken der? Nei, det er i alle fall ikke kakerøre..!

AVSLØRT!

OK, en bitteliten smaksprøve må man jo ha. Tenk om jeg hadde slumpet til å putte gift i røra og dermed tatt knekken på hele bygda i morgen. Nei, sånt må man jo passe på!

Med kakene vel i havn og godt pakket vekk fra min egen rekkevidde, var det tid for en butikkrunde. En sånn runde som du føler du ikke har tid til, og i alle fall ikke vil på, men bare må.

Nå skulle jeg ha tatt en kopp kaffe i sola, men her sitter jeg..

Etter å ha rast rundt hit og dit og kjørt villmann med handlevogna på Kiwi mens jeg panikkslengte varer oppi, var det bare å komme seg hjem igjen og mekke tre liter vaffelrøre.

Ser ikke mye delikat ut, men jeg tror ikke det er gift oppi i alle fall..

Og SÅ, fikk jeg ti minutter og en kaffekopp i den deilige, varme sola før minsten måtte hentes i barnehagen. Nå ventes en lang pinse med barn på alle kanter.

Aaaaaaah!

Da vi kom hjem sniffet jeg litt på kakene..

..men motsto fristelsen til å ta en bit eller to. Isteden satte jeg, nesten med litt tårer i øynene, i gang med en sunn middag. Slankegudinnen altså!

Dette var virkelig ikke like fristende..

Jaja, det funker dette også. Mye mindre kalorier i omløp her.

Og på et eller annet tidspunkt under middagen gikk lufta ut av meg. Det var mye mer fristende å slappe av i de 30 gradene i hagen enn å dra på 17. mai-dugnad på skolen. Men sånn er det. Har man en femteklassing arrangerer man 17. mai for hele bygda.

Sååå lyst til å dra på dugnad!

Men så er det litt hyggelig også da. Når sola både skinner og varmer og en haug med foreldre er i gang i skolegården, akkompagnert av dansere og korps som øver foran morgendagen. Det er noe fint med denne dugnadsånden også. Jeg fikk virkelig godfølelsen der en plass mellom bjørk og flagg.

Og når godfølelsen kommer tar man en selfie.

Det hjalp også på stemningen å få ansvaret for pynting av scenen ved bygdas hovedgård, hvor barnetoget stopper for synging av nasjonalsang og diverse før ferden går til skolen. For bygda vår er (til tross for at det er mye anleggsarbeid her for tida) unektelig veldig fin.

Helt grei setting for pynting med bjørk og flagg.

Nasjonalfølelsen bugner.

Nå står den klar, og vi håper den får stå i fred for russ og andre moroklumper i natt. Og så får vi håpe at folket er fornøyd med vår pyntevariant. Man vet jo aldri, kanskje bryter vi en eller annen tradisjon eller noe.

Bygda er klar for 17. mai.

Så ble det litt stryking av skjorter og flagg, før jeg sendte mannen på nattevakt og endelig tok litt fri selv.

Når du kan synke ned i stolen på terrassen et stykke ut på kvelden og fortsatt nyte over 20 grader.

Fordi jeg fortjener det. Har sikkert brent mer kalorier enn det som befinner seg i dette glasset i løpet av dagen uansett.

Og DA er vi altså klare for 17. mai. Klokken min står på herlige 05:30 i morgen tidlig. Alltid moro å stå opp i gryotta for å gjøre klar barn som skal gå i tog rundt Skaugum. Men for all del, jammen er det stas å ha muligheten til å promenere foran kronprinsfamilien på morgenkvisten.

Og mens de er vekke lager mor tradisjonen tro i stand 17. mai-frokost. Her i huset er det langt fra champagne-frokost, her er det American style breakfast tacos, rundstykker, pålegg og frukt. Førstnevnte er et absolutt høydepunkt for de små, uten breakfast taco, ingen 17. mai.

Frokosten må hives innpå i det halvannen times oppholdet mellom Skaugum-tog og bygdas eget tog. Og her blir vi med alle som en. Her slenger nemlig alle seg med bak toget. Ganske trivelig i grunn. Og siden er det full aktivitet på skolen vår, akkurat som på de fleste andre skoler rundt om i landet. I år blir det jo litt ekstra siden vi er med og arrangerer, men det går egentlig helt greit. Ekstra spennende blir det for jentungen som skal opp på scenen for å ta imot premie for 17. mai-tegningen sin. Det skal i alle fall ikke mor gå glipp av!

Jeg har troen på nok en fin 17. mai, med litt obligatorisk stress blandet sammen med mange fine øyeblikk. Vi er tross alt heldige som har denne nasjonaldagen. Og ikke minst er vi heldige vi som har barn å feire med på denne barnas dag.

Og med det går mine tanker til dem som kanskje ikke har det så lett på denne dagen. Noen er kanskje ensomme. Noen synes kanskje det er vondt å se alle de glade barna som løper rundt, fordi de så gjerne skulle hatt barn å springe etter selv. Det finnes mange grunner til å slite litt på sånne dager. Måtte dere alle finne noen fine og glade øyeblikk på denne dagen.

Med denne ytterst interessante «recapen» av min dag før dagen, ønsker jeg dere alle en strålende 17. mai!

Og til deg som stresser: husk at i morgen kveld er det over. Da kan du sette deg ned, puste ut og vite at det er et helt år til neste gang!

#17mai #nasjonaldag #forberedelser #adayinthelifeof #fotokjerring

Høye skuldre

Mammalivet altså. Hva er det med oss mødre som gjør at vi får høye skuldre av den minste ting? Ja visst, noen trives med å sjonglere hundre baller i luften på en gang, men jeg tror det er enda flere av oss som er gode til å kjenne på stresset når det er noe spesielt. Som til jul eller bursdager. Eller nå til 17. mai. Bunadsskjorter skal strykes, klærne skal ligge rene og parat, huset skal helst skinne og en kake eller to bakes. Og noen er i tillegg så heldige at de skal være med å arrangere skolens (som i vårt tilfelle er hele bygdas) 17. mai-feiring. De ekstra heldige, eller skal man si de som er så dumme at de får to barn på rappen, er med og arrangere det to år på rad. For ikke å snakke om korpsforeldre. Men dem mistenker jeg for å være en helt egen og uovervinnelig rase nå i disse store korpstider.

Jeg er så langt fra det som man kan komme. Jeg kjenner på stresset. Lister over alt som må gjøres tårner seg opp i hodet mitt. Skuldrene blir skyhøye.

Skyhøye skuldre der altså. Meget flatterende.

Jeg surrer rundt meg selv og går lett ut av mitt gode skinn. Bagateller vipper meg av pinnen. Hvis ting ikke går etter skjemaet er jeg en tikkende bombe. Nei, vent. Tikke gjør jeg hele tiden, feilskjær forårsaker eksplosjoner av uante proporsjoner.

Noen som kjenner seg igjen? Si ja, vær så snill. Jeg kan umulig være den eneste. Jeg lider av et snill-pike-syndrom. Jeg vet at ting ikke trenger å være perfekt, men jeg er likevel så flink til å dømme meg selv. Føle at ingenting blir bra nok. Jeg er dårlig til å gi meg selv lov til å bare slappe av midt i kaoset.

Men i dag prøver jeg på akkurat det. Jeg dytter unna det faktum at mannen jobber hele dagen. At han jobber hele denne uka. At mye av ansvaret for familiens 17. mai faller på meg. I dag er jeg litt zen. Her tror jeg sola hjelper litt.

Svetter som en gris, med hundre gjøremål i hodet, men smiler likevel.

Joda, det blir nok noen hektiske dager. Men på den positive siden, jeg trenger ikke å tenke på at bunaden (sannsynligvis) ikke passer i år. Den får henge i skapet, og med det har man et stressmoment mindre. Og uten bunadssko slipper jeg også gnagsår. Hva klær angår er jeg i rute, tror faktisk ikke jeg trenger å stryke noe heller. Hurra for det!

Og i dag lar jeg alt annet fare og fokuserer på barna. Uten stress og irritabilitet. Akkurat nå, i dette øyeblikket, bringer noen pledd spredd utover gresset ro i sjelen og glede i hjertet. Minsten har bestilt picnic-middag, og det skal han få før mammazillaen tar over igjen..

Kvalitetstid på gresset.

#mammalivet #stress #høyeskuldre #mammazilla

Feshowet MGP

Nå går alt så meget bedre. Mannen har endelig litt fri, sola skinner og dagen jeg har gledet meg til en stund er her. Eller rettere sagt kvelden.

Neida, vi skal ikke ut og gjøre noe festlig. Ikke skal vi gjøre noe sånn ytterst spesielt her hjemme heller. Annet enn å benke oss foran TV-skjermen og se på mennesker ikledd ymse rare kostymer, noen trangere og kortere enn andre, synge dårlige sanger. Ja, vi snakker Melodi Grand Prix. Eller den mer internasjonale og nymotens varianten; Eurovision Song Contest.

Det er så trist, men jeg tok meg selv i å glede meg til denne kvelden da jeg så at mannen hadde fri på turnusen sin denne helgen. Her skulle vi samles og kose oss alle mann. Hurra! Bare jeg skriver dette føler jeg meg både patetisk og gammel. For dette er jo egentlig et helt elendig konsept. Med relativ forutsigbar poengutdeling. Men så er det altså tradisjon.

Kunne sklidd rett inn som sukkersøt MGP-balladesangerinne..

Med unntak av noen år i ungdommen, har jeg fått med meg dette feshowet så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg husker smørsangeren Johnny Logan i sin hvite dress (et av årene hans i dette showet i alle fall). 10-åringshjertet i meg hopper fortsatt over et slag når denne nå avdanka og slitne iren dukker opp på skjermen. Det var ham og Patrick Swayze liksom. Jeg husker ungjenta Sandra Kim. Og Bobbysocks. Selvfølgelig Bobbysocks. Jeg husker hysteriet da de vant, hvor stas det var. Jeg husker hvordan venninnene mine og jeg imiterte dem foran kassettspilleren. Med innbilte mikrofoner sang vi med.

"La det swinge, la det rock 'n' roll
La det swinge til du mister all kontroll
Oh hi ho...
La det swinge, la det rock 'n' roll"

Ekstra stort var det da pappa hadde dem med på helikoptertur da de dro sin seiersgang hjemme i Norge og kom hjem med autografer. Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen (og for meg helt ubetydelige Rolf Løvland samt noen andre navn). Jeg gikk nesten ut av mitt gode skinn. 

Når du er 8 år og disse to er det kuleste som finnes. Bilde lånt fra seher.no.

Og hvert år kjøpte jeg MGP-kassetter (om noen yngre skulle lese dette, kassetter var det vi hørte på musikk fra før CDene kom. CD er forøvrig forgjengeren til streaming) med alle sangene fra de respektive årene og hørte på dem igjen og igjen. Slet dem ut. Å, det var tider det!

Nå er ikke entusiasmen min like stor lenger, men jeg må like fullt ha med meg dette musikk-spetakkelet hver mai. Det er noe med det. Se hvilke rariteter andre europeiske (og Australia) land sender ut i verden for å representere dem. Her er det mye «interessant». Fellesnevneren er vel at stort sett alt er middelmådig. Ikke noe man sitter og hører på i ettertid. Med mindre det ender opp som en sommerlig landeplage.

Altså..hva??!? Bilde lånt fra dailystar.co.uk.

Og etter dette spetakkelet av et show, når både øyne og øre er slitne og kanskje blør litt, da kommer vi til stemmegivningen. «Hello, this is London calling..» og så videre. Nå har de effektivisert dette litt gjennom årene, til et punkt der jeg gjerne blir lettere forvirret. Men det er fortsatt like pute-TV når de forskjellige juryene rundt om i Europa skal godsnakke med MGP-vertene, gjerne på språk de ikke kan. Og den deilige 12-poengeren henger fortsatt like høyt. Og jeg blir fortsatt like såra og vonbroten hver gang Norge ikke får den. Spesielt i forhold til Sverige. Hvorfor kan de aldri gi oss 12eren? Vi gir dem stadig vekk vår! Som oftest innser jeg tidlig at seieren ikke går til Norge i år heller. Den litt synkende og skuffende følelsen når land etter land flyr forbi oss på poengtavlen. For man heier jo på Norge uansett. Så aksepterer man mens man fortsetter å se på med en viss uinteresse. Det er ikke spennende lenger. Og så blir man bittelitt sur om Sverige vinner. Alle andre enn dem er innafor. Bare ikke Sverige som bare ender opp med å peke nese til oss. Og man samler sammen skuffelsen, feier den bort og håper på bedre lykke for Norge neste år.

Når man innser at Norge ikke vinner denne gangen heller.. Bilde lånt fra scoopnest.com.

Og i kveld er det altså dags igjen. Heia Norge og heia Rybak! Det var morsomt i 2009, noe jeg dessverre gikk glipp av da jeg cruiset rundt på bøljan blå. OK, det ble en sving eller to innom den lille TVen på lugaren i løpet av kvelden.. Pinlig, men sant. Denne kvelden blir neppe like gøy. Sannsynligvis går seieren til en anime-figur fra Israel eller en veldreid kypriotisk jente med pålimte klær. Men det er greit. Bare ikke svenske-Justin med den kleine tissetrengt-dansinga! Vær så snill, Europa!

#mgp #esc #kleint #putetv #feshow #guiltypleasure #spennendekveld #ihavenolife

Sammenbruddet

Er det noen som husker at jeg for 3 uker siden skrev at jeg var skummelt lykkelig?

Den gangen svevde jeg på en rosa sky, men var realistisk nok til å vite at det ikke ville vare.

«Nå om dagen går livet ganske så på skinner, og jeg er «queen of my castle». Gudinne i mitt eget liv. Nesten uovervinnelig. Og det er da det blir skummelt. For før eller siden kommer nedturen. Et eller annet kommer ut av det blå og gir deg en midt på tygga. Og du faller pladask ned fra den rosa skyen. Den som er ekstra høyt oppe når du er våryr og lykkelig. Og da slår du deg. Kraftig.»

Jeg hadde forventet at denne nedturen ville komme mye før, men det tok altså nesten 3 uker før slaget i ansiktet kom og verden raste. Plutselig var jeg ikke så uovervinnelig lenger, og jeg var i alle fall ingen gudinne eller dronning i hjemmet. Om det ikke finnes en dronning av tårer, desperasjon og sinne da.

På onsdag kom det et par sånne lyn fra klar himmel (merkelig hvordan alt kommer på en gang), og jeg falt altså pladask ned fra skyen min. Og det føltes som om jeg brakk alle ben i kroppen i fallet. Det startet med en telefon fra mannen som for tiden jobber veldig mye. Jeg har innfunnet meg med at denne måneden er sånn, men det er så klart slitsomt både for ham som jobber og meg som holder fortet her hjemme. Om jeg ikke tar helt feil har han hatt fri en dag så langt denne måneden, så en kommende frihelg var kjærkommen. Det som har holdt meg oppe de siste, litt slitsomme dagene, var at han etter jobb fredags ettermiddag hadde fri til mandag morgen (her skulle han egentlig ut fra turnus hatt fri fra i går kveld til mandag ettermiddag). Men plutselig måtte han jobbe også natt til lørdag. Egentlig en bagatell, men jeg raknet. Jeg er ikke stolt av det, men sånn er det. Det er så mye å gjøre frem mot 17. mai, og lørdagen var dagen vi måtte få det meste gjort. Nå blir det isteden en lørdag der vi begge er slitne, og alt blir litt på halv åtte. Sånt kan lett vippe meg av pinnen.

Og midt oppi dette fikk jeg en mail fra reiseselskapet vi bruker til sommerens ferie om at flyet vårt mellom London og LA var kansellert. HVA??? Jeg er midt oppe i en krise og et midlertidig hatforhold til mannens jobb, jeg er sliten og jeg er allergisk som pokker, og i tillegg er det dagen før bursdagen til datteren vår. Og plutselig sitter vi med flybilletter Oslo-London, Dallas-London og London-Oslo, men ingen fly TIL USA. Det totale sammenbruddet var et faktum.

Det dere får se nå er ikke pent, men det er ærlig. Lukk øynene om dere ikke klarer å se på et skikkelig (og bokstavelig) ugly cry.

Allergisk, utslitt, trist og sinna - it ain't pretty. For ikke snakke om en smule forstyrrende at jeg i et sånt øyeblikk dokumenterer det i tilfelle jeg skulle få bruk for det senere.

Til reiseselskapets «forsvar», for 1000kr ekstra kunne de booke oss om til et annet fly senere på dagen. Vi måtte bare vente 7 timer i London. Og sånt er jo alltid morsomt, spesielt med barn.

Naboene fikk seg nok noen timers underholdning da desperasjonen og sinnet tok over for alvor. Jeg er ikke kjent for å være verdens mest beherskede sjel når sånt skjer. Jeg fremstår nok utad som nokså rolig og sindig, men på innsiden kan det gjerne koke. Jeg mistenker rett og slett at jeg har en bitteliten sydlandsk dråpe i blodet. Morssiden av familien har drevet med klippfisk i flere generasjoner og spesialiserer seg på bacalao. Kan jeg ha litt portugisisk blod i årene tro? Smeller gjør det i alle fall innimellom. Så til eventuelle naboer som måtte lese dette. Ingen grunn til bekymring. Det er bare jeg som må lufte den eventuelle portugiseren i meg. Heftig når det står på, men stormene blåser fort over. Resten av onsdagen var i alle fall bare et kaos. Flaut å si det, dumt å være så lite i kontroll over egne følelser innimellom, men sånn er det.

Fordelen er at jeg alltid klarer å samle meg sammen etterhvert. Jeg begynte med en sinna melding til reiseselskapet. Nå i ettertid er det litt flaut, men jeg tror jeg truet dem med «TV2 hjelper deg». Mailen var saklig altså, for all del. Måtte bare skremme dem bittelitt. Så lot jeg frustrasjonen over nattevakten gå. OK, ikke helt. Kjenner fortsatt litt irritasjon over den, men fra i morgen tidlig har i alle fall mannen litt fri. Så får vi prøve å gjøre det beste ut av det.

Bursdagen til jentungen skulle ikke brukes til sinne og krangling, alt det der er uansett bortkastet energi. Man blir faktisk ekstra sliten av det. Også er det rart hva blomsterhandling og varme, solfylte vårdager kan gjøre med humøret.

Obligatorisk med sånne bilder ute i sola.

Litt skam kjente jeg på hele gårsdagen (og for så vidt enda). Eller kanskje mye. For i tillegg til trykkoker-eksplosjonen dagen før, røk også slankekuren på en smell. Det ble både et glass vin, noen munnfuller potetgull og noen sjokoladebiter på onsdagskvelden. Uten at det hjalp et gram på humøret. Trøstespising er altså oppskrytt.

Et glass vin på terrassen i vårkvelden - frustrasjonen forble like stor.

Bare å starte om igjen der altså. Og det gjorde jeg også med reiseselskapet. Jeg tok sjansen og betalte de 1000kr for hjelp til ombooking. Og vips, istedenfor et senere fly fikk jeg beskjed om at de ville prøve å booke oss om til den flyvningen som har blitt satt inn istedenfor den vi opprinnelig skulle ha (et bytte fra British Airways til American Airlines), noe som innebar bare ca. tre kvarter ekstra. Plutselig var hele reiseruten vår kanskje «back on track». Ventetiden på svar har tatt tid, og jeg føler meg fortsatt litt lurt, men i dag kom det endelige svaret på at det er i orden. Lettelsen er enorm, og roen senker seg igjen over meg.

Klar for nok et stygt men ærlig bilde?

Oi, glemte jeg å be deg se vekk?

Dette er meg i dag. Utladet, bustete og med rødsprengte kløende øyne etter at jeg desperat prøvde å klore dem ut etter litt for mange timer med polleneksponering i går.

Litt urolig i hjertet, men jeg puster rolig igjen. Jeg har ikke den konstante trangen til å gråte mer. Jeg er nesten fit for fight igjen. Bare en dusj og litt sminke nå, så er jeg klar for å få ordnet litt av det som egentlig skulle gjøres i morgen, ha trampolinebursdag for jentungen og en liten alenekveld/natt. Så håper jeg på en rolig og fin helg. Kanskje jeg finner igjen den deilige, rosa skyen min også..?

#fotokjerring #ærlig #sammenbrudd #meltdown #theuglytruth

Større enn Kristi Himmelfart

Dagen i dag er Kristi Himmelfartsdag og fridag for noen, en dag full av nostalgi for meg. For i natt var det 11 år siden vi suste avgårde i 170 km/t mot Ullevål og akkurat rakk frem før en hylende prinsesse kom til verden. Eller, prinsesse har hun vel egentlig aldri vært. Men for 11 år siden var det i alle fall et par veldig stolte foreldre som kunne introdusere denne lille lykkeklumpen til en litt forvirret storebror.

Helt fersk og hvilende etter noe som med tanke på hvor dårlig tid hun hadde må ha vært en sjokkerende overgang fra rolige dager i magen til den store verden på utsiden.

Lykken var komplett. På under halvannet år hadde vi opplevd livets mirakel to ganger, og vi var beriket med en gutt og en jente. En av hver. Fremtiden og livet kunne begynne for alvor. Med en mini-me hver. For det er neimen ikke få ganger vi har hørt at storebror ligner på far og lillesøster på mor. Det må vel være noe i det. De har nok fått det beste fra begge.

Det er i alle fall ikke tvil om at mor syntes det var stas med en liten dukke å pynte opp. I tillegg må hun ha vært verdens enkleste baby og etterhvert lille jente. Vi får vel kanskje igjen for det når hun blir tenåring..

Se på dukka med de lyse krøllene da. Stort sett alltid blid og glad, selve definisjonen på «en tulle med øyne blå».

Og sånn har det egentlig fortsatt. Litt mer motstand og opposisjon har det nok blitt med årene, spesielt nå som hun kan kvalifisere som pre-teen. Men sånt hører jo med. Sånn skal det være.

Men hun er fortsatt noe helt for seg selv. Fortsatt stort sett blid og glad, i alle fall utenfor husets fire vegger. Hun har virkelig et hjerte av gull, så god og omsorgsfull. Hun er snill og inkluderende og finner venner hvor enn i verden hun er. Og hun er den tøffeste og modigste jenta jeg vet om. Hun tør å utfordre seg selv og gjør stadig ting som både overrasker og skremmer vettet av en stakkars mor. Jeg skulle ønske jeg var halvparten så tøff og vennerik som henne da jeg selv var barn.

I dag er det hennes dag. Denne jenta som har gitt oss så mye glede. Som har beriket livet vårt mer enn jeg trodde var mulig. Og i år falt altså bursdagen på en helligdag, en kjærkommen fridag fra skolen (for de har jo så få sånne). Hun fikk sove litt lenger enn vanlig, noe som alltid er fint for små sovegriser (og for foreldrene). Så ble hun «vekket» med bursdagssang, brownies og gave på senga.

Ute vaier flagget nok en gang. I dag for det største i livet, fødselsdagen til et av våre egne mirakler!

Og jammen fikk vi på plass blomster for anledningen også.

Så forsvant bursdagsbarnet. Ut i sola. Ut til browniebaking med kusine og senere vannkrig som gjorde henne søkk våt. Ut i vårdagen som i dag nesten var sommer. Passende på en dag som denne. At sola skinner for solstrålen vår, og at hun er ute og nyter det. Hun vokser så fort, og nå for tiden er hun mer ute enn hjemme. Og er hun hjemme så er hun oppe i sin egen hule. Vemodig, men naturlig. Men vi kan godt stoppe tiden litt nå. Hun må gjerne være 11 en lang, lang stund. Hun må gjerne innimellom fortsatt være mammas lille jente, selv om hun snart vokser meg over hodet (ikke så vanskelig med mine korte 1,57 på sokkelesten).

Når den ferske 11-åringen er sånn ca. like høy som pygmè-mammaen.

Verdens beste datter, lillesøster og storesøster. Den fineste jenta i verden (alt dette er selvfølgelig helt objektivt sett). I dag er det bare din dag. Takk for at du kom akkurat til oss, og takk for at du er så inn hampen god og fin!

Gratulerer med dagen, jenta vår!

#mammalivet #mammahjertet #familie #barn #bursdag #hurra

Skjerpings, nordmenn!

Etter at jeg i fjor registrerte hvor glemt den viktige datoen 8. mai har blitt, bestemte jeg meg i går for å gjøre et lite «eksperiment». Var det tilfeldig at dagen ikke ble nevnt på skolen til barna våre i fjor?

Så barna ble sendt avgårde med beskjed om å holde munn og bare følge med. Ville Frigjørings- og veterandagen bli nevnt? Jeg hadde en liten tro, eller i alle fall et lite håp. Men også en nagende mistanke om at fjorårets stillhet ikke var tilfeldig. Og helt riktig, ikke et ord hadde blitt sagt. Våre barn på 5. og 6. trinn klarte på slutten av dagen ikke å holde seg lenger, og informerte faktisk lærerne om hvilken dag det var.

Dette er både skuffende og trist. Er ikke denne dagen i norsk historie verdt å nevnes? Jeg vet at dette ikke bare gjelder vår skole, men også andre skoler rundt om i landet. Mens for eksempel 1. mai og andre offentlige flaggdager blir behørig omtalt, drukner altså denne dagen hvor Norges frihet feires og veteraner minnes og hedres. Er ikke dette like viktig? Betyr det så lite? Tas friheten så for gitt?

Det aner meg at denne dagen hadde fått mer oppmerksomhet både i skolen og ellers om det hadde vært en fridag som så mange av de andre offentlige flaggdagene. Politikere? Anyone?

Vel så skuffende var mangelen på flagg. På en strekning på 12 km talte jeg i går 7 vaiende, norske flagg. 3 ved offentlige bygninger, et av dem hang utenfor huset vårt.. Dette er for dårlig. Om dere klarer å henge opp flagg 17. mai så klarer dere det noen dager før også. Det tar ikke lang tid! De som kjempet for vår frihet, for at nettopp du har muligheten til å bo i et fritt og trygt land, fortjener at du bruker noen minutter av morgenen din til å heise flagget. Skjerpings, nordmenn! Ikke glem det! Marker det i kalenderen for neste år allerede i dag! La det norske flagget vaie stolt også denne dagen!

#8mai #frigjøringsdag #veterandag #flaggdag #skjerpings #pekefingerfrafotokjerring

Gratulerer med dagen!

Det er 8. mai, en helt vanlig dag, men likevel ikke. Offentlige bygninger flagger, mange vet nok ikke hvorfor. Andre tenker ikke over det. Men denne dagen er altså Frigjøringsdagen, de siste årene også kjent som Frigjørings- og veterandagen. En dag for å minnes, en dag for å hedre og en dag for stolthet. Stolthet over det frie Norge, og stolthet over våre veteraner. Og definitivt en dag da jeg er ekstra stolt av min veteran.

Dagens unge vet knapt nok at Norge en gang har vært i krig, eller kanskje jeg undervurderer dem nå. Men på denne dagen i 1945 ble altså Norge atter et fritt land. Mange betalte en høy pris for at dette skulle skje. Mange ofret livet på veien. Dette er en stor del av Norges historie og bør absolutt ikke glemmes. Jeg er gift med en veteran, dog ikke fra andre verdenskrig så klart, så her i huset går sånne merkedager aldri upåaktet hen. Det norske flagget vaier foran huset vårt, og når vi har muligheten drar vi på lokale arrangement for å minnes dagen (anbefaler markeringen på Akershus Festning til alle som er i nærheten av Oslo).

Vi har begge sterke historier fra 2. verdenskrig gjennom bestefedrene våre. Hans satt fengslet her i Norge, min kjære morfar var en av de såkalte "Tysklandsstudentene". Han var medisinstudent på universitetet i Oslo, ble arrestert og sendt i fangeleir i Tyskland. Dessverre snakket han lite om dette, det meste av det jeg vet om denne tiden har jeg lest i bøker skrevet av medfanger. At han gikk gjennom mye er det ikke tvil om. Han var heldig som overlevde, og etterhvert kom hjem med de hvite bussene. Historien til morfar gjør også denne dagen litt ekstra betydningsfull, han er veldig tilstede i tankene mine. Til tross for at det er en trist del av familiehistorien, så er det også en stolt del.

Vi tar friheten for gitt i dag, men vi skal ikke glemme! Det er fortsatt mange av de eldste blant oss som husker krigen, når de er borte bør og skal historiene deres leve videre. Alle som har noen generasjoner nordmenn bak seg, har dette i sin slektshistorie.

Stopp opp litt i dag, se deg rundt, se på livet ditt. Kanskje er du ikke akkurat der du vil være i dag, kanskje er det noe som ikke er som det skal. Men du bor i alle fall i et fritt, godt og trygt land. Kjenn på det, og send en liten takk til dem som kjempet så hardt disse årene på 40-tallet, og for all del, ikke glem!

Det er fint at landets veteraner også blir hedret på denne dagen. Det er mange som kjemper eller har kjempet i internasjonale operasjoner under norsk flagg. Noen har gitt alt også der. Og mange flere har kommet hjem med inntrykk og opplevelser som har forandret dem for alltid. Her hjemme har også familier ofret sitt mens deres kjære har vært ute i verden. Alle disse fortjener å bli sett, hedret og anerkjent.

Så GRATULERER MED DAGEN alle sammen!

Og til alle dere veteraner der ute, som har kjempet frihetens kamp, selv om kampen de siste 73 årene heldigvis ikke har vært her i Norge, TAKK FOR INNSATSEN! Dere er alle helter!

#8mai #frigjøringsdag #veterandag #vimåikkeglemme